everest

Etter fire dager uten søvn, med svært lite matlyst, oppkast, hodepine og diare, fikk jeg endelig sove bra natt til i dag. Og da er ting mye enklere. Rundt klokka to i natt tikket tekstmeldingene fra kompisene Haakon Vardal og Dag Langerød beskjed om at Moss FK hadde vunnet serieåpninga.
Og i går ettermiddag ringte min kjære Yvonne. Utrolig herlig å høre en stemme hjemmefra. Det betyr alt for meg. Jeg hilser samtidig til Tobias som har fått feber, og var helt slått ut.
Etter frokost bar det ut på akklimatiseringstur. Målet var en grushaug utenfor Tingri på 4900 meters høyde. Og for å si det med en gang: Det er den desidert tøffeste turen jeg noen gang har gått. Fire dager på sparebluss ernærings- og søvnmessig har tydeligvis satt sitt preg. For ikke å snakke om magetrøbbelet - som har rammet flere. Arnfinn Hansen i trekkinggruppa beskrev fenomenet meget treffende. "Det kommer ut bak som en ku pisser!"
Å legge i vel 600 høydemeter i langt over 4000 meters høyde, er mye tøffere enn det kan høres ut. Nede ved havoverflaten kunne datteren min, Martine med letthet ha fulgt meg opp. Her ville hun trolig omkommet.
Det var naturligvis helt utelukket å følge toppidrettsmannen Cato Zahl Pedersen i hans tempo oppover. Derfor la jeg meg klokelig bakerst, og forsøkte å gå så sakte jeg kunne. Det var vanskelig nok, fordi man vil jo så gjerne holde følge med de andre.
Fra 4700 meter og opp hadde jeg en dundrende hodepine, samtidig som jeg var veldig svimmel. Men å gi opp var ikke noen opsjon. Jeg SKULLE bare opp. Ferdig med det. Hvert eneste skritt var en pine, uten at jeg på noen måte kan forklare hva som var så slitsomt. For muskulaturen føltes fin ut. Pusten gikk litt tungt, men heller ikke noe unormalt. Det var rett og slett bare en pine å sette det ene beinet foran det andre.
Inni hodet jobbet jeg intenst med å si at jeg skulle opp - uansett. Å gi opp var ingen opsjon. I tillegg tenkte jeg på turen i Jotunheimen som Yvonne og jeg skal ta i sommer. Så for meg stien gjennom den vakre Svartdalen, maten på Gjendebu og villheten lenger nord.
Det gleder jeg meg utrolig mye til!
Sherpaen Pasang tok til slutt sekken min, der jeg i min store optimisme hadde stappet ned videokameraet. Meningen var å filme Cato i aksjon.
Glem det!
Fyren var jo på toppen før jeg i det hele tatt hadde forlatt første matstasjon.
De siste 20 meterne opp til toppen er de lengste i mitt liv. Jeg måtte stoppe tre ganger på den strekningen. Men endelig var toppen der.
Og det var verdt det!
Den utrolige følelsen jeg hadde av å ha beseira meg selv og brutt MANGE grenser, kan ikke beskrives. Det må oppleves. Takker forøvrig Einar Osland for vannflaska han ga meg da han akkurat hadde forlatt toppen, mens jeg mangla 100 meter.
Einar er en kjernekar - fra Haugesund. Og derfor skal han ikke hånes for at MFK vant 2-1 i går.
PS!
Til Moldefolk: Den klubben som i 1911 ble stiftet som Internacional Molde, er bare en dårlig kopi av klubben som ble stifta i 1906 som Moss Fotballklubb. MFK=Moss FK, ferdig med det. :-)

For foerste gang har jeg passert 4000 hoeydemeter. Det skjedde paa ei lita steinroeys rett utenfor Nyalam i Tibet. Steinroeys i den forstand at den er 4000 meter lavere enn Shisapangma (8.027) - som vi hadde panoramautsikt til. Shisapangma er verdens 14. hoeyeste fjell - og samtidig det laveste av 8000-metertoppene.

Turen opp til 4100 meter - GPS`en varierte fra 4098 til 4101 paa toppen - var veldig grei. Vi gikk veldig sakte og rolig for aa akklimatisere oss paa riktig maate.

Jeg har slitt med en forkjoelse de siste dagene. Eller i alle fall noe lignende. Kan vaere alt stoevet som blaaser med vinden her i grensestroekne mot Nepal.

Nyalam er stedet Morgan Kane ikke en gang ville vurdert aa ta en revolverduell i. Til det er den for stoevete og forblaast. Men folka her er hyggelige - og maten er bra.

Sliter med aa legge inn bilder paa bloggen. Faar kinesiske feilmeldinger over en lav sko.

Samlinga på Catos hytte i Hemsedal i helga, ga i alle fall meg den desiderte tryggheten på at dette blir en fantastisk gjeng å reise på tur med.

Sveitsiske Cedric Zulauf fikk jeg hilst på for første gang. Et svært hyggelig bekjentskap. I tillegg til at han antakelig er den sterkeste fjellmannen av oss alle.

Det er ingen tvil om at humoren er en særdeles viktig del av en vellykket ekspedisjon. Og der stiller vi sterkt. Alle er innstilt på den samme humor-bølgelengden.

Med Odd Harald som den desiderte eneren på avleveringer av både vellykkede og nesten vellykkede morsomheter.

Fysisk er det ingen tvil om at Cato fortsatt er en topptrent idrettsmann. Og da snakker vi om idrettsmannen Cato Zahl Pedersen som bare ble slått med TRE sekunder av Kjetil André Aamodt i super-G rett foran Lillehammer-OL!

Selv hadde jeg nok tatt heisen ned i stedet for å kjøre den løypa…

Derimot hadde jeg ingen problemer med å holde følge med resten av gjengen opp renna på skogshorn. Til tross for at jeg aldri har gått med stegjern over en så lang strekning. Det ble en del trøbbel med stegjernene, i og med at vi benyttet støvlene som skal brukes mot  toppen av Everest.

De er svære, men samtidig veldig lette. Problemet var at remmene på stegjernene ble for korte – og da måtte vi improvisere.

Et par taustumper gjorde nytten – i alle fall delvis. Jeg tråkka først ut av det ene stegjernet i en 40 graders helning. Det tok akkurat fem sekunder før Cedric var nede hos meg, og kommanderte meg til å holde meg fast i isøksa.

Deretter festet han stegjernet skikkelig, mens jeg hang i øksa. Det er ingen tvil om at Camilla har helt rett i det hun skriver i sin blogg: Vi er allerede et TEAM!

Oppover mot toppen løsnet så det andre stegjernet, slik at jeg ble gående veldig mye på høyrebeinet. Akkurat det kjente jeg i ryggen dagen etter… Oppe på topp fikk jeg festa det andre skikkelig. Dermed var nedturen en enkel sak.

Selv om jeg enkelte steder måtte snu meg og gå baklengs ned. Dette fordi de som gikk foran lekte akebakke – og det var ingen steder å sette føttene, uten å sparke inn i løssnøen.

Det morsomste var selvsagt når vi kom ut av renna og kunne sette oss på rompa for å ake ned en hundre meter lang slak skråning.

Gøy!

Helt til vi måtte vasse over en kilometer i meterhøye snødriver. Men det var til gjengjeld veldig god trening.

Her kan du lese om turen!