En finfin dag i Tingri

13.apr.2007 @ 13:29

Etter fire dager uten søvn, med svært lite matlyst, oppkast, hodepine og diare, fikk jeg endelig sove bra natt til i dag. Og da er ting mye enklere. Rundt klokka to i natt tikket tekstmeldingene fra kompisene Haakon Vardal og Dag Langerød beskjed om at Moss FK hadde vunnet serieåpninga.
Og i går ettermiddag ringte min kjære Yvonne. Utrolig herlig å høre en stemme hjemmefra. Det betyr alt for meg. Jeg hilser samtidig til Tobias som har fått feber, og var helt slått ut.
Etter frokost bar det ut på akklimatiseringstur. Målet var en grushaug utenfor Tingri på 4900 meters høyde. Og for å si det med en gang: Det er den desidert tøffeste turen jeg noen gang har gått. Fire dager på sparebluss ernærings- og søvnmessig har tydeligvis satt sitt preg. For ikke å snakke om magetrøbbelet - som har rammet flere. Arnfinn Hansen i trekkinggruppa beskrev fenomenet meget treffende. "Det kommer ut bak som en ku pisser!"
Å legge i vel 600 høydemeter i langt over 4000 meters høyde, er mye tøffere enn det kan høres ut. Nede ved havoverflaten kunne datteren min, Martine med letthet ha fulgt meg opp. Her ville hun trolig omkommet.
Det var naturligvis helt utelukket å følge toppidrettsmannen Cato Zahl Pedersen i hans tempo oppover. Derfor la jeg meg klokelig bakerst, og forsøkte å gå så sakte jeg kunne. Det var vanskelig nok, fordi man vil jo så gjerne holde følge med de andre.
Fra 4700 meter og opp hadde jeg en dundrende hodepine, samtidig som jeg var veldig svimmel. Men å gi opp var ikke noen opsjon. Jeg SKULLE bare opp. Ferdig med det. Hvert eneste skritt var en pine, uten at jeg på noen måte kan forklare hva som var så slitsomt. For muskulaturen føltes fin ut. Pusten gikk litt tungt, men heller ikke noe unormalt. Det var rett og slett bare en pine å sette det ene beinet foran det andre.
Inni hodet jobbet jeg intenst med å si at jeg skulle opp - uansett. Å gi opp var ingen opsjon. I tillegg tenkte jeg på turen i Jotunheimen som Yvonne og jeg skal ta i sommer. Så for meg stien gjennom den vakre Svartdalen, maten på Gjendebu og villheten lenger nord.
Det gleder jeg meg utrolig mye til!
Sherpaen Pasang tok til slutt sekken min, der jeg i min store optimisme hadde stappet ned videokameraet. Meningen var å filme Cato i aksjon.
Glem det!
Fyren var jo på toppen før jeg i det hele tatt hadde forlatt første matstasjon.
De siste 20 meterne opp til toppen er de lengste i mitt liv. Jeg måtte stoppe tre ganger på den strekningen. Men endelig var toppen der.
Og det var verdt det!
Den utrolige følelsen jeg hadde av å ha beseira meg selv og brutt MANGE grenser, kan ikke beskrives. Det må oppleves. Takker forøvrig Einar Osland for vannflaska han ga meg da han akkurat hadde forlatt toppen, mens jeg mangla 100 meter.
Einar er en kjernekar - fra Haugesund. Og derfor skal han ikke hånes for at MFK vant 2-1 i går.
PS!
Til Moldefolk: Den klubben som i 1911 ble stiftet som Internacional Molde, er bare en dårlig kopi av klubben som ble stifta i 1906 som Moss Fotballklubb. MFK=Moss FK, ferdig med det. :-)


 


Kommentarer:

Skriv en ny kommentar:

Navn:
Husk meg ?

E-post:


URL:


Kommentar:


Trackback
Trackback-URL for dette innlegget:
http://app.nettblogg.no/trackback/ping/5411740
hits