En finfin dag i Tingri

13.apr.2007 @ 13:29

Etter fire dager uten svn, med svrt lite matlyst, oppkast, hodepine og diare, fikk jeg endelig sove bra natt til i dag. Og da er ting mye enklere. Rundt klokka to i natt tikket tekstmeldingene fra kompisene Haakon Vardal og Dag Langerd beskjed om at Moss FK hadde vunnet seriepninga.
Og i gr ettermiddag ringte min kjre Yvonne. Utrolig herlig hre en stemme hjemmefra. Det betyr alt for meg. Jeg hilser samtidig til Tobias som har ftt feber, og var helt sltt ut.
Etter frokost bar det ut p akklimatiseringstur. Mlet var en grushaug utenfor Tingri p 4900 meters hyde. Og for si det med en gang: Det er den desidert tffeste turen jeg noen gang har gtt. Fire dager p sparebluss ernrings- og svnmessig har tydeligvis satt sitt preg. For ikke snakke om magetrbbelet - som har rammet flere. Arnfinn Hansen i trekkinggruppa beskrev fenomenet meget treffende. "Det kommer ut bak som en ku pisser!"
legge i vel 600 hydemeter i langt over 4000 meters hyde, er mye tffere enn det kan hres ut. Nede ved havoverflaten kunne datteren min, Martine med letthet ha fulgt meg opp. Her ville hun trolig omkommet.
Det var naturligvis helt utelukket flge toppidrettsmannen Cato Zahl Pedersen i hans tempo oppover. Derfor la jeg meg klokelig bakerst, og forskte g s sakte jeg kunne. Det var vanskelig nok, fordi man vil jo s gjerne holde flge med de andre.
Fra 4700 meter og opp hadde jeg en dundrende hodepine, samtidig som jeg var veldig svimmel. Men gi opp var ikke noen opsjon. Jeg SKULLE bare opp. Ferdig med det. Hvert eneste skritt var en pine, uten at jeg p noen mte kan forklare hva som var s slitsomt. For muskulaturen fltes fin ut. Pusten gikk litt tungt, men heller ikke noe unormalt. Det var rett og slett bare en pine sette det ene beinet foran det andre.
Inni hodet jobbet jeg intenst med si at jeg skulle opp - uansett. gi opp var ingen opsjon. I tillegg tenkte jeg p turen i Jotunheimen som Yvonne og jeg skal ta i sommer. S for meg stien gjennom den vakre Svartdalen, maten p Gjendebu og villheten lenger nord.
Det gleder jeg meg utrolig mye til!
Sherpaen Pasang tok til slutt sekken min, der jeg i min store optimisme hadde stappet ned videokameraet. Meningen var filme Cato i aksjon.
Glem det!
Fyren var jo p toppen fr jeg i det hele tatt hadde forlatt frste matstasjon.
De siste 20 meterne opp til toppen er de lengste i mitt liv. Jeg mtte stoppe tre ganger p den strekningen. Men endelig var toppen der.
Og det var verdt det!
Den utrolige flelsen jeg hadde av ha beseira meg selv og brutt MANGE grenser, kan ikke beskrives. Det m oppleves. Takker forvrig Einar Osland for vannflaska han ga meg da han akkurat hadde forlatt toppen, mens jeg mangla 100 meter.
Einar er en kjernekar - fra Haugesund. Og derfor skal han ikke hnes for at MFK vant 2-1 i gr.
PS!
Til Moldefolk: Den klubben som i 1911 ble stiftet som Internacional Molde, er bare en drlig kopi av klubben som ble stifta i 1906 som Moss Fotballklubb. MFK=Moss FK, ferdig med det. :-)



Kommentarer:

Skriv en ny kommentar:

Navn:
Husk meg ?

E-post:


URL:


Kommentar:


Trackback
Trackback-URL for dette innlegget:
http://app.nettblogg.no/trackback/ping/5411740
hits