april 2007
ma ti on to fr
           
1
2 3 4 5
6
7
8
9 10 11 12
13
14 15
16 17 18 19 20 21 22
23 24 25 26 27 28 29
30            

En finfin dag i Tingri

13.apr.2007 @ 11:29

Etter fire dager uten søvn, med svært lite matlyst, oppkast, hodepine og diare, fikk jeg endelig sove bra natt til i dag. Og da er ting mye enklere. Rundt klokka to i natt tikket tekstmeldingene fra kompisene Haakon Vardal og Dag Langerød beskjed om at Moss FK hadde vunnet serieåpninga.
Og i går ettermiddag ringte min kjære Yvonne. Utrolig herlig å høre en stemme hjemmefra. Det betyr alt for meg. Jeg hilser samtidig til Tobias som har fått feber, og var helt slått ut.
Etter frokost bar det ut på akklimatiseringstur. Målet var en grushaug utenfor Tingri på 4900 meters høyde. Og for å si det med en gang: Det er den desidert tøffeste turen jeg noen gang har gått. Fire dager på sparebluss ernærings- og søvnmessig har tydeligvis satt sitt preg. For ikke å snakke om magetrøbbelet - som har rammet flere. Arnfinn Hansen i trekkinggruppa beskrev fenomenet meget treffende. "Det kommer ut bak som en ku pisser!"
Å legge i vel 600 høydemeter i langt over 4000 meters høyde, er mye tøffere enn det kan høres ut. Nede ved havoverflaten kunne datteren min, Martine med letthet ha fulgt meg opp. Her ville hun trolig omkommet.
Det var naturligvis helt utelukket å følge toppidrettsmannen Cato Zahl Pedersen i hans tempo oppover. Derfor la jeg meg klokelig bakerst, og forsøkte å gå så sakte jeg kunne. Det var vanskelig nok, fordi man vil jo så gjerne holde følge med de andre.
Fra 4700 meter og opp hadde jeg en dundrende hodepine, samtidig som jeg var veldig svimmel. Men å gi opp var ikke noen opsjon. Jeg SKULLE bare opp. Ferdig med det. Hvert eneste skritt var en pine, uten at jeg på noen måte kan forklare hva som var så slitsomt. For muskulaturen føltes fin ut. Pusten gikk litt tungt, men heller ikke noe unormalt. Det var rett og slett bare en pine å sette det ene beinet foran det andre.
Inni hodet jobbet jeg intenst med å si at jeg skulle opp - uansett. Å gi opp var ingen opsjon. I tillegg tenkte jeg på turen i Jotunheimen som Yvonne og jeg skal ta i sommer. Så for meg stien gjennom den vakre Svartdalen, maten på Gjendebu og villheten lenger nord.
Det gleder jeg meg utrolig mye til!
Sherpaen Pasang tok til slutt sekken min, der jeg i min store optimisme hadde stappet ned videokameraet. Meningen var å filme Cato i aksjon.
Glem det!
Fyren var jo på toppen før jeg i det hele tatt hadde forlatt første matstasjon.
De siste 20 meterne opp til toppen er de lengste i mitt liv. Jeg måtte stoppe tre ganger på den strekningen. Men endelig var toppen der.
Og det var verdt det!
Den utrolige følelsen jeg hadde av å ha beseira meg selv og brutt MANGE grenser, kan ikke beskrives. Det må oppleves. Takker forøvrig Einar Osland for vannflaska han ga meg da han akkurat hadde forlatt toppen, mens jeg mangla 100 meter.
Einar er en kjernekar - fra Haugesund. Og derfor skal han ikke hånes for at MFK vant 2-1 i går.
PS!
Til Moldefolk: Den klubben som i 1911 ble stiftet som Internacional Molde, er bare en dårlig kopi av klubben som ble stifta i 1906 som Moss Fotballklubb. MFK=Moss FK, ferdig med det. :-)


 


Ny hoeydepers paa meg

08.apr.2007 @ 02:19

image88
For foerste gang har jeg passert 4000 hoeydemeter. Det skjedde paa ei lita steinroeys rett utenfor Nyalam i Tibet. Steinroeys i den forstand at den er 4000 meter lavere enn Shisapangma (8.027) - som vi hadde panoramautsikt til. Shisapangma er verdens 14. hoeyeste fjell - og samtidig det laveste av 8000-metertoppene.

Turen opp til 4100 meter - GPS`en varierte fra 4098 til 4101 paa toppen - var veldig grei. Vi gikk veldig sakte og rolig for aa akklimatisere oss paa riktig maate.

Jeg har slitt med en forkjoelse de siste dagene. Eller i alle fall noe lignende. Kan vaere alt stoevet som blaaser med vinden her i grensestroekne mot Nepal.

Nyalam er stedet Morgan Kane ikke en gang ville vurdert aa ta en revolverduell i. Til det er den for stoevete og forblaast. Men folka her er hyggelige - og maten er bra.

Sliter med aa legge inn bilder paa bloggen. Faar kinesiske feilmeldinger over en lav sko.


Et vanlig syn i Kathmandu

06.apr.2007 @ 08:28
image87

Likbrenning er ikke et dagligdags syn i Norge. Det er det derimot i Kathmandu. Nepal er et delvis hinduistisk og delvis buddhistisk land. Hinduene dominerer i lavlandet,mens buddhistene har sitt tilholdssted i fjellene lenger nord i landet.
Likbrenning er en hiduistisk skikk - helt paa linje med den kristne begravelsen. Elva som renner gjennom Kathmandu renner videre ut i hinduenes hellige elv Ganges.
Dermed blir asken etter likene spredd i Ganges med tid og stunder. I alle fall teoretisk.
Sykkeltaxi-konkurranse er avholdt i svaert hoeytidelige former. Men utfallet fikk litt mer tvilsom form.
Les mer paa Nettavisen.
Ferden nordover fra Kathmandu til Zhangmu rett over grensen til Tibet. Og videre inn til Nyalam paa 3500 meter har gaatt veldig bra. Her paa Internettcafeen i Nyalam begynner jeg aa kjenne saavidt at det er litt mindre luft. Maa trekke pusten ekstra en gang i blant, og jeg blir anpusten naar jeg gaar litt fort. Saa det skal jeg la vaere. Litt saar i halsen pga stoevete og raa luft. Men ikke noe problem med lungene.
I natt skal vi sove paa Snowland Hotell. Etter sigende skal det romstere rotter i veggene her... Jaja, vi faar se... Eller hoere...

Vil savne dere

01.apr.2007 @ 06:31
Ungene

Det er mange måter å forberede seg på Mount Everest på. Fysisk gjender det natuligvis å være i best mulig form. Men ikke minst må en være mentalt forberedt på det som venter i høyden. Jeg VET det blir kaldt, ensomt, slitsomt og kjedelig (mye venting). Og det er jeg forberedt på.
Men jeg tror det er umulig å forberede seg på å være borte fra de man er glad i så pass lenge som to måneder. Det får jeg bare ta som det kommer. Jeg gleder meg i alle fall utrolig mye til å komme hjem til Martine og Magnus. Dere betyr veldig mye for meg. Og tanken på dere kommer til å holde meg oppe på de forventede vanskelige dagene som måtte komme i Himalaya.
Likeså min kjære Yvonne. Jeg gleder meg enormt til alt det flotte vi skal ha sammen i tida framover. Heldigvis har vi satelittelefon med oss. Og jeg kan holde kontakten med alle tre underveis.
Uansett så er jeg nå klar for turen på alle måter. I morgen letter flyet til London, videre til Bahrein, for så å lande i Kathmandu tirsdag.
Jeg gleder meg!
Yvonne

hits